Jeg ble så betatt av Berninis nydelige Ludovica Albertonis ekstase at jeg, etter dagens forelesninger og ekskursjon, tok meg en tur opp til en av Romas sju høyder, Quirinalhøyden. Der ligger nemlig flere barokke perler av noen kirker, og i en av dem kan man se den andre og mest berømte av hans ekstatiske kvinner: Den hellige Theresa.
Theresa var en spansk skjønnhet, som levde på 1500-tallet. Hun fikk tidlig massevis av åndelige opplevelser og "syn", og gikk raskt inn i karmelittordenen og ble nonne. Her er hennes egen beskrivelse av det som Bernini tok utgangspunkt i da han laget denne skulpturen i 1646:
"Jeg så en ung, skjønn og lysende engel ved siden av kroppen min. Jeg så at den holdt et langt gullspyd i hånden og ytterst på pilspissen brant det en liten flamme. Engelen boret spydet gang på gang inn i kroppen min og hver gang den ble trukket ut, føltes det som om innvollene mine fulgte med og jeg ble fylt av en brennende kjærlighet til Gud. Smerten var så stor at den fikk meg til å stønne; og likevel var denne heftige smerten så deilig og fylt av sødme, at jeg ikke ønsket å bli kvitt den. Smerten var ikke kroppslig, men åndelig; skjønt kroppen var en del av det hele likevel. Det var et kjærtegn så søtt og det fant sted mellom min sjel og den hellige ånd, og jeg ber til Gud om at den som tror jeg lyver må få oppleve dette selv".
Man kan jo bli litt overveldet av Theresas direkte og tydelige fysiske ekstase. Ikke rart det har vært mange spekulasjoner og fortolkninger av Theresas ansiktsuttrykk, der hun ligger med halvåpen munn og delvis lukkede øyne.....
Vår eminente professor Monsen har ikke særlig sans for barokken. I følge han er det, sitat, "for mye kjøtt og for lite ånd" i denne perioden, men det er det vel ingen som har noe vondt av eller?
Det må jo nødvendigvis bli mye kunsthistorie når jeg lager blogginnlegg fra Roma. Det er tross alt det jeg studerer her akkurat nå, så de av dere som er lei får bare lukke bloggen, for jeg fortsetter fortrøstningsfullt min utlegning!
Etter en flott opplevelse med Theresa, vandret jeg ned mot Quirinalhøyden og gikk forbi den buktende og voldsomme fasaden til S. Carlo alla Quattro Fontane. Den italienske barokken er jo voldsom både innenfor arkitektur, skulptur og maleri. Kirken ligger i et veikryss, som rammes inn av fire fontener, derav navnet.
Det begynte faktisk å bli sen ettermiddag, da jeg kom ned til Piazza del Quirinale, og det aller siste jeg unnet meg denne varme maikvelden var en stor utstilling med Caravaggio, som var satt opp der. Slike muligheter er jeg ikke vant med fra Salten-området, ja, det er vel særdeles sjelden at vi får slike utstillinger til Norge i det hele tatt, så denne måtte jeg bare se!
Caravaggio er jo også en av barokkens store mestere, og jeg er veldig betatt av hans realistiske fortolkninger av bibelske beretninger og hans dramatiske bruk av lys og skygge.
Akkurat dette bildet her, "Måltidet i Emmaus", har jeg snakket om og vist fram til elevene mine i over 20 år nå. Jeg har alltid likt dette bildet veldig godt, og det var ganske spesielt å få se det i virkeligheten. Fantastisk!
I dag ble det bare barokke ting, selv om det slett ikke er det jeg studerer her nede. Det jeg egentlig skal være opptatt av, er jo renessansens monumentalmaleri, men, men...
