Vårt fantastiske vertskap, Anna og Sidney!
Så er dagene talte her i Camerino også..... For meg har denne uken bestått i lesing og skriving av semesteroppgaven min, avløst av deilige pauser i en paradisisk hage med fikentrær, epler, kirsebær og mye, mye annet. Selvsagt har vi ikke blitt fristet, slik våre første foreldre ble (ja, jeg er helt DER enda!, midt i Skapelsesberetningen!), til det er det for tidlig i sesongen. Været har vært fantastisk, mellom 25 – 27 grader og et lett vinddrag, som bare har pirret neseborene med deilige dufter fra hagens urter, roser, appelsinblomster og annet eksotisk vi ikke kjenner navnene på.
Den utrolig kunnskapsrike og morsomme professor Higgins har holdt Thomas med selskap, ofte over et glass vin selvsagt, og jeg har hørt både latter og alvorlig prat i løpet av de sju dagene vi har tilbragt her. Professorens professorkone er verdens søteste og har bekymret seg over min isolerte innetilværelse og over at vi ikke har vist noen åpenbar interesse over å utforske Camerinos kulturelle skatter, men vår agenda har vært en annen denne uken. Det er så morsomt å erfare at alder faktisk ikke spiller noen rolle. Vårt fantastiske vertskap er begge over 70 år og det var full klaff i kommunikasjonen fra dag en. De har begge vært aktive i kulturlivet her ( og i sitt tidligere liv i det engelske kommunistpartiet) og har satt spor etter seg både ved å arrangere lokale mysteriespill og ved å avholde internasjonale konferanser i tilknytning til disse. Vi har hørt eventyrlige historier fra deres liv, og jeg bøyer meg i støvet!!!
Nå lengter vi imidlertid voldsomt nordover og til å bruke kroppene våre i noe praktisk og skapende arbeid igjen. «Casa, dolce casa», sier jeg bare. «Hjem, kjære hjem». I morgen kjører vi litt nord for Gardasjøen og høyt til fjells i «tyroller-land», 1300 m.o.h. Så blir det Brennerpasset på tirsdag og vi regner med å ankomme Kristiansand onsdag ettermiddag. Blir litt rart å høre norsk igjen.....
Noen bilder fra vår paradisiske hage....
I gjesteboken fant vi denne morsomme tolkningen av Benson, eventyrblandingen som ble verdens herligste bikkje! Vi falt for denne og for turisten fra Norwich som kom på denne ideen;)
Hei Hilde og Thomas!
SvarSlettMed et utdrag fra "Annas Bok" av Michael Ondaatje, (hvis tekst jeg/Lillian akkurat nå nyter) vil vi bare få takke for den fantastiske, og dannede gratisreisen vi har fått være med på, (selv om vi til tider har følt oss mér som kikkere...).
"(...)Vi kom til Toulouse rundt midnatt. Det var ikke åpent noe sted, og vi hadde fortsatt en times kjøring igjen til Dému. Branka foreslo en omvei via Barran, der arkitektfirmaet hennes hadde et engasjert seg i restaureringen av et gammelt klokketårn, og førti minutter senere navigerte vi bilen gjennom de smale gatene i landsbyen. Vi parkerte ved kirkegården(...).
Klokketårnet var blitt bygd på toivhundretallet, og konstruert som en springfjær eller en skrue. Det hadde en av disse uventede heliske fasongene - overflaten var som en spiral - slik at etter hvert som tårnet kveilet seg oppover, speilte det av landskapet i alle himmelretninger. Vi gikk hele veien rundt kirken i mørket. Hvem hadde kommet på ideen til noe slikt og konstruert det? Branka sa at eksperter på tidlig historie hevdet at de som hadde bygd det, hadde vært inspirert av formen på et sneglehus. Andre forklaringer var at snekkerne hadde brukt trevirke som var altfor ferskt, slik at det slo seg etter hvert som tiden gikk, eller at veldig sterk vind hadde forårsaket vridningen. Venninnen min forkastet disse teoriene om ferskt trevirke eller sterk vind. Klokketårnet var for henne et eksempel på håndverksmessig dyktighet kombinert med visjoner; det femti meter høye tårnet sto der "som en ildtunge mot himmelen". Hun la til at det hadde brutt ut slåsskamp under restaureringen nå nylig; en mann var nesten blitt drept.
Vi gikk tilbake til bilen og kjørte mot Dému.
Hele mitt liv har jeg elsket å reise om natten sammen med et annet menneske, mens vi snakker sammen og deler hverandres velkjente og vante måter å være på. Det er som en villanelle, denne tendensen til å ville vende tilbake til hendelser i fortiden, på samme måte som villanellens form nekter å bevege seg fremover i lineær utvikling, men i stedet kretser rundt de velkjente, følelsesladede øyeblikkene.
Det er bare annen gangs lesning som teller, sa Nabokov.
Så den merkelige fasongen på dette klokketårnet som hele tiden dreier seg innover mot seg selv, føltes velkjent for meg.
For vi lever med ting vi henter fram fra barndommen, slike som smelter sammen og gir gjenklang gjennom hele livet, på samme måte som biter av knust glass i et kaleidoskop danner stadig nye former og minner om sanger med sine refrenger og rim i én lang monolog. Vi lever kontinuerlig i gjentakelsen av våre egne historier, uansett hvilken historie vi forteller."
God tur over Brennerpasset. Dessuten, Vær Velkommen Hjem i Juni.
Mvh Lillian & KåreJohan, som i GrangPrixx-modus, velsignet med sommerlig maivær, akkurat nå er på tur til Paviljongen på torvet, for en ledig... utelunch.