Furore 13. mars

Hilde fortalte dere i går om vår reise fra Bologna til Furore. Litt av en biltur, men når alt kom til alt var det egentlig en ok opplevelse. Autostradaen er jo en drøm å kjøre på, nå som jeg har tilpasset meg kjøremønsteret. Det kosta rundt 300,- norske for å bruke motorveien dette stykket, men sammenliknet med franske priser, må dette sies å være relativt rimelig. Det er jo noen mil, tross alt. Med en slik veistandard hjemme, hadde vi kjørt til hytta på to timer og femogførti! (Det tar fire timer idag.) Dere forstår  at jeg har økt farten noe siden sist jeg skrev om mitt kjøreregime.

Furore. Ingenting tyder på at landsbyen lever opp til sitt navn, gudskjelov...  Jeg får en slags følelse av å  være en taus deltaker i Bjørneboes Vinter i Bellapalma.  Her er det ingen turister.  Alle i næringen går liksom rundt litt rastløse og venter på innrykket som ennå er noen uker unna. Vel, vi møtte faktisk tre brasilianere på  hotellet i går.  Den eldre damen jobbet i radio og var særlig imponert over Mari Boine (!), viste det seg da vi avslørte vår nasjonale identitet. (Vi var for øvrig de eneste gjestene.) Ellers er stedet en lise for alle som ønsker fred i sjelen og som ikke har høydeskrekk. Veiene og kjøremønsteret  her utfordrer Hilde og undertegnede, men det skremte oss ikke fra å handle i nabobyen i ettermiddag. Man blir jo uvegerlig litt urolig når 90% av alle bilene man ser har skraper og bulker. Apropos bil, vi kjørte forbi en samling, eller noe som lot til å være en utstilling, av Fiat 500 biler. Vi ser dem aldri i Norge nå for tiden, men dere husker dem kanskje når jeg sier at disse bilene er så små at man egentlig bare kan putte dem i lomma. Lover å ta bilder av dem senere. Langt flere av disse bilene her sørpå...


Jeg var i Amalfiområdet for fryktelig mange år siden. Anne Berit - var det i Positano vi leide en leilighet for et halvt liv siden? Her må jeg støtte meg på din elefanthukommelse! Jeg hadde glemt hvor vakkert det er her! Amalfi er jo en klisjé, men denne klisjéen trives jeg fordømt godt i. Det var også godt å komme til sjøen etter mange innlandsopphold. Blekkspruten ( i en slags bacalaosaus!) og fisken vi spiste på hotellet var blodfersk og velsmakende.  Hilde har selvsagt  planene klare for våre neste dager her, men det ser ikke ut til at vi oppsøker den blå grotta på Capri denne gangen. Vi snakket om hvor flott det ville være å seile stille langs denne kyststripa en dag. Fire måneder er lang tid, men tidsrammen krever likevel beinhard prioritering. Uansett, vi blir snart regnbuefarget over hele kroppen av å klype hverandre for å tro det vi opplever dag etter dag. Tenk at vi gjør dette, og vi tenker at Italia gjør noe med oss.

Ok, du har valget mellom å gå veien som svinger seg smalere og brattere enn Trollstigen, eller du kan ta snarveiene med trapper. 217 trappetrinn ned og 217 opp. Gjør dette fire ganger i døgnet og du  fikser Birken som fot i hose. (Fot i hose - hva er nå egentlig det? Jo: Ordet hose er av dansk opprinnelse, og betyr stram sokk som gjerne når fra tærne og helt opp til lysken. Den dagen man har det som fot i hose er det på tide å vurdere aktiv dødshjelp.)

Måtte bare ta et bilde av bilen mens den ennå er hel og fin. Jeremy Clarkson i Top Gear sa at Toyota Avensis er en av de styggeste bilene han har sett - og jeg er ikke helt uenig - , men her er bilen vår med kanskje verdens beste utsikt mot Amalfibukta. Ser nå ikke så dårlig ut, hva? Stasjonsvogner kan pr def ikke bli vakre biler...