Tropea 21. mars

Vi har hatt late dager her i Tropea. Ingen kirker eller andre gamle steiner som må besøkes;) Vi trives med å bruke langsom tid på terrassen, rusle rolig i svært romantiske bydeler og handle ukjent mat. Det siste elementet førte til dagens middag, en særs spesiell rett, som vi nok aldri vil treffe på igjen. Ikke fordi at vi ikke ønsker å spise denne retten igjen, men fordi råvaren er helt unik. Som kanskje noen av dere vet, så er undertegnede - jeg må jo skrive Thomas her, for vi undertegner jo ikke noen av innleggene våre - litt interessert i fisking;) Tropea har flere velassorterte fiskehandlere, og jeg blir som en guttunge som opplever verden med nye øyne ( så for meg moren min og meg på Johnsens Delikatesser i Horten i begynnelsen av 60- tallet), når jeg går inn i disse butikkene. I dag er det søndag, og ikke mange butikker er åpne, men fiskehandlerne selger. Men, til forskjell fra fiskehandlere andre plasser jeg har vært, har gutta bak disken skamvett nok til bare å fallby ferske varer. (I går formiddag hadde de lader med fisk!) I dag var det fire muller, tre andre karer og en grå haug - ett eller annet. Vet ikke hvordan det er med dere, men jeg føler meg rimelig forpliktet til å kjøpe noe i en butikk der jeg har vært før. Og med svært begrenset italiensk glossar innebygd, følte jeg at jeg måtte kjøpe noe av far da han spurte om jeg skulle ha mezzo chilo av det grå udefinerbare. Vel, jeg er jo en fyr som prøver å unngå konflikter, ubehageligheter - og ikke minst pinlige situasjoner - , så jeg nikker energisk - si, mezzo chilo. ( Hva jeg gjorde i byen klokka 10 på søndag morgen? Jo, jeg skulle jo skifte dekk, må vite, men gutta på gomestiaren hadde sagt lunedi - mandag! På tide å lære seg ukedagene på italiensk...) Tilbake i leiligheten lurte jeg på hva jeg egentlig hadde kjøpt. Var det fisk, eller var det blekksprut? Nå ler selvsagt mange av dere hjemme som fisker, men her i området er det rundt 600 forskjellige fiskeslag! Ok, det som lå i min handlepose var definitivt ikke torsk. Jeg måtte oppsøke lokal ekspertise, og Christian stod i solveggen og pusset mur. Han fortalte meg at det jeg hadde kjøpt var en lokal fisk - ninata - som bare befant seg i Tropeas farvann, og som bare ble fanget på denne tiden av året. Rimelig eksklusivt, spør du meg. Eiendomsmegleren ropte på mamma, og for å gjøre historien kort, ble retten laget av "mamma" mens jeg stod og så på. Hun forklarte inngående at vi først måtte ha olivenolje, hvitløk, basilikum, oregano i en gryte - salt, men ikke pepper - og deretter ninata. Dette surra på svak varme i ti minutter. Fingerspråk, stoccafisso, fotografering og felles interesse for mat utfylte pausene. Et gyllent øyeblikk! En time senere kommer "mamma" tassende opp til oss på soltaket for å gi oss en gryte med blekksprut - både dyret og kokevannet var helt svart. Bare se på bildene...