Lordag 27.mars

Det var litt rart aa ta farvel med Cefalu; vi var begynt aa blitt glad i denne byen som er liten nok til aa vaere intim,  og samtidig stor nok til aa by paa det vi hadde behov for. Den foerste timen forloep greit med autostrada og god fart. Etter hvert ble vi foert ut paa mer landlige veier, for aa si det saann. Da vi kom inn i en liten by, sa jeg til Hilde at det var alltid morsomt og fargerikt aa kjoere gjennom disse landsbyene. Det skulle jeg aldri ha sagt. Vi ble foert inn paa en blindvei som viste seg aa vaere enveiskjoert! Da vi skulle kjoere tilbake ( etter flere forsoek, men det kom alltid biler i mot - og det aa rygge med en svaer Avensis i disse gatene der annenhver liten Fiat har tatt for seg av asfalten i rikt monn, er ikke enkelt), foerte Grete oss opp en forferdelig bratt og trang bakke. Selvsagt maatte vi stoppe fordi en Fiat stod i veien. Kona til eieren ropte paa gubben, som stilte seg elegant opp for aa foere oss forbi. Men denne gangen sa jeg rolig "no,no", og far tok tenning saa det holdt, men maatte sette seg inn i Puntoen for aa kjoere litt videre opp i bakken. Han var dritforbanna, men jeg stod paa mitt. Har laert meg en del nyttig kroppsspraak og mimikk som kommuniserer godt her soer;)
 Vi kom etterhvert til Corleone. Stedet er kjent for mange som mafiabossenes plass, men boendene har etterhvert ( sammen med staten) gaat mot mafiaen og soerget for kooperativer i disse utrolige frodige omraadene. Vi hadde planlagt et besoek til et utsalg som gaar for aa selge verdens beste ferske pasta. Utrolig nok glemte vi det av da vi var i Corleone:( Ikke visste vi at mange nordboere drar til Corleone for aa gifte seg. Det faar da vaere maate paa aa romantisere denne kriminaliteten...  Linken nedenfor har vi tatt med som en hyllest til Marlon Brando; han som skapte forestillingen om mafiabossen for oss nordboere foer "Sopranoes" skjemte oss bort med dagens myter om mafiaen i USA.

http://www.youtube.com/watch?v=zljh-RA7dB0

Vel. Etter Corleone skulle Grete etter alle solemerker ( og dem er det aapenbart mange av!) foere oss sikkert til Sciacca, men denne gangen ble vi foert paa ville veier. Vi burde jo ant lunta i og med at det var null trafikk og veistandarden ble gradvis daarligere. Vi kjoerte forbi smaa landsbyer, eller bare husklynger, og veiene ble naa saa daarlige at vi til slutt maatte snu. Vi har ikke bilder av veien der 1/3 del var rast ut...

Ok, det her ser jo helt greit ut, men...

...og fint og frodig er det jo...

...men her maatte vi gi tapt. Da det skrapa i baannpanna, forstod vi at vi bare maatte snu. Hva kunne ikke ligge foran oss? Og ikke en bil hadde vi sett siste femogfoerti... Glad det var lyst og midt paa dagen...

Tror ikke de skarpe steinene og hoydene kommer godt nok fram her paa disse bildene.

Anyways, vi kom etter hvert frem til Sciacca og ble innlosjert i en veldig trivelig leilighet med egen hage. Paa kvelden stakk vi innom det naermeste hotellet for en matbit. Stort sett har vi nesten vaert alene paa spisestedene saa langt paa denne reisen, men ikke i gaar. Vi var de foerste til aa bestille mat, men saa kom det horder med familier som hevet stoynivaaet til noe vi antok maatte sammenlignes med Holmenkollbroelet! Folkelig, frodig og forunderlig underholdende for oss nordboere, som ikke er vant til italenernes folkesport - aa spise ute med hele familien fra spedbarn til oldinger som aktoerer. Vi fryda oss stort!