Carunchio, fredag 30.april

Hva skjer her da, den siste dagen i april?
Ikke så mye....
Det er så steike varmt, rundt 25 grader i skyggen.
Jeg forsøker å konsentrere meg om å skrive et akademisk essay, men det er mye annet som frister mer.
I går var vi på trivelig tre-retters lunsj hos Angelo og kona. Der fikk vi kjempegod ventochini, en spesialitet for Abruzzo-området. Pølsa er laga av alt "overskuddsmateriale" på grisen, så her kan man like gjerne risikere å spise både det ene og det andre, for å si det sånn. Men uansett smaker det godt! Italienske pølser gjør jo det.
I dag har vi bare kost oss hjemme, jeg med Masaccio og Gozzoli og Thomas med sola.
Til lunsj spiste vi restene av den ville aspargesen som vi putta i en omelett, nam, nam.
Og se på de artige oransje fruktene, som vi kjøpte forleden dag!
Sånn smak har jeg aldri kjent før.
Siste kvelden skal vi tilbringe sammen med Claire og Paul. Vi skal ut og spise sammen på det lille hotellet rett her nede. I morra drar vi til metropolen Roma, tenk det! Da blir det slutt på fred og ro, gitt! Men vi gleder oss selvsagt til det også :)



Her er enda et par bilder fra "vår italienske landsby".
Et lite paradis, som vi håper å besøke igjen, og som vi anbefaler til alle som vil kjenne på litt av den autentiske italienske landsbygda.

Carunchio, 28. april

Noen dager i ferien må man bare tidlig opp. Dette var dagen da vill asparges skulle rykkes opp med roten. Instruksen var klar: oppmøte ved Andrea MiniMarket klokken 06.55 . Paul kom slentrende til oppmøtepunkt ett par minutter etter oss, og dermed dro vi til Angelo som stod klar med traktor og lasteapparat; sistnevnte redskap ment for oss passasjerer- ståplasser. Hilde og jeg hadde spist frokost og drukket kaffe; vi trodde det skulle bli en kort tur,  så ingen vannflasker eller annet var tatt med i sekken, bare den tradisjonelle norske Fjellreven og kamera. Vi hadde fått skarp beskjed om at Angelo var en fyr som ikke hadde for vane å benytte seg av akademiske kvarter eller andre  dårlige unnskyldninger for ikke å holde tida - sharp! Vi stod derfor klare på lasteapparet klokken 07.00 ( hadde det vært opp til Angelo skulle vi helst vært der et sted mellom 05.55 og 05.57).
Men italienere lar ikke muligheten for en kjapp kaffe skusles bort hvis sjangsen bare byr seg. Klokken 07.03 kjørte vi inn til Marias bar for en besk  og god munnfull. Angelo visste at baren ikke åpnet før 07.30, men da han så Maria ved dieselpumpa,  heiv han minitraktoren inn på fortauet. Maria forstod hva som måtte gjøres, låste opp baren og serverte sterk kaffe til ekspedisjonen. Vi parerte den ekspiditte servicen med å sette ut bord og stoler for Maria på uteserveringen hennes. Ennå var ikke klokke mer enn litt over sju og et praktfullt morgenlys fikk utfolde seg med bare svaler som skyggemarkører.

Etter kaffen dro vi avgårde og forlot asfalten etter 400 meter. Deretter begav vi oss inn i Angelos rike. Mannen er ikke spesielt bereist, for å si det mildt, heller ikke bruker han mye tid på utenomsnakk med fremmede ( ikke så rart når jeg tenker meg om), men i dette området er han fullstendig sjef. Han kjenner hver krik og krok og vet bestemt hvor aspargesen befinner seg. Det interessante for samlere av denne villveksten er at den vokser i symbiose med en spesiell grønn vekst som er lett å få øye på. (Vet ikke navnet på  denne planten, sorry.) Angelo underviste og advarte oss: ok, ser du denne busken, må du sjekke innen to meter, for jeg plukker alle vekstene dere er ute etter før dere har sjangs til å se dem. Hva skal man stille opp mot 60 års fingersptizsgefûhl og lokalkunnskap? Angelo imponerte oss alle da han kjørte traktor og stoppet og pekte hvor vi skulle plukke godbitene i veikanten. Vi hadde ikke sjangs i verden til å matche hans ørneblikk.

(Må også fortelle at vi så mange svært ferske overnattingssteder for villsvin under vår aspargesjakt. Vi så jo selvfølgelig ingen, for svina stikker jo av hvis de ikke blir trua opp i et hjørne - he, he.)  Men utrolig nok fant både Hilde og jeg nesten en bærepose med  asparges før Angelo satte kursen mot baren i sentrum for en velfortjent kald  øl for alle sammen. Paul var fra seg av begeistring for at vi alle hadde funnet såpass mye. Egentlig skal man jakte på veksten etter regnfall. De spretter gjerne opp da og er freshere, derfor var vår fangst oppsiktsvekkende god.

Etter turen bar det rett opp til Clare, Paul  og Georgia (datteren deres på tre år) til lunch. (Nei, først ville Angelo at vi skulle hilse på kona. Tørre kyss med lyd på begge sider begynner vi å bli flinke til etter hvert. Hun var skrekkelig søt og jeg tror hun var fornøyd med mannens fangst i skogen i dag.) Ok, omelett med asparges, rødvin og booking av restaurantbord for oss fire på Hotel Victoria på fredag. Vertskapet skryter hemningsløst av deres kjøkken, så vi gleder oss.

Det er en sak til som jeg ønsker å fortelle dere. I ettermiddag kom Angelo og Paul på døra, Vi inviterte dem selvsagt inn, og jeg forstod de hadde noe spesielt på hjertet. Først ble jeg spurt om jeg ønsket å være med på vedhogst i morgen tidlig. Jeg takket høflig nei til dette ,da jeg ønsket å sove lenge etter ekspedisjonen dagen før. Det forstod de godt. Likevel ble vi invitert til Angelo og kona på lunch klokken ett i morgen. Jeg ble nesten stum. For en gjestfrihet! Vi kan fem ord på italiensk og de kan to engelske ord. Jeg forstod det slik at Paul ikke kom,- vi får se. Paul fortalte meg i siestaen i dag at Angelo var så glad for å dele sin lidenskap for naturen med oss fremmede nordboere i dag, og vi forstod å sette pris på hans kunnskap og veiledning. Dessuten var det fint å merke det tette og gode forholdet mellom Paul og Angelo,- nesten som far og sønn. Paul ser for seg en fremtid som guide for turister som ønsker å oppleve dette områdets mange kulinariske naturrikdommer. Paul har Angelo som læremester og bruker kunnskapen bevisst for å bygge sin egen kunnskapsbase. Vi får bare håpe at mange har motet til å ta skrittet utenfor turistløypa for å oppleve det ekte Italia.  Hilde og jeg er priveligert som får oppleve  disse kvalitetene på turen vår.

Carunchio, tirsdag 27.april

Årene gjør noe med en på mange måter. Da jeg var yngre satte jeg ikke føttene mine innenfor ei kirkedør, med mindre jeg måtte. Jeg betraktet kirka, som del av et undertrykkende maktapparat, som jeg ikke ville være en del av. Akkurat det synet har vel egentlig ikke forandret seg så mye, men jeg ser jo at kirkene med sin arkitektur, sine utsmykninger, sin atmosfære og ja, også sin autoritet, har mye å tilby en frafallen likevel. Og det er ikke bare de kunsthistoriske brillene jeg tar på meg når jeg besøker en kirke.
De store katedralene er mektige og imponerende, og slår en nesten i bakken av ydmykhet. Men de små landsbykirkene har sin egen folkelige sjarm. De er brukskirker og står ikke bare å brisker seg for geistlige og annet storfolk. Da Paul (vertskap) fikk vite at jeg fort blir som Ole Brum foran honningkrukka når jeg ser en kirke, så ringte han sporenstreks til presten. Og slik gikk det til at jeg starta denne tirsdagsmorgenen ved å møte presten, Don Francesco, utenfor baren, som ligger rett ved piazzaen her nede. Don Francesco viste seg fort å være en hyggelig kar. Han kommer opprinnelig fra Rwanda, men har bodd og arbeidet som prest her i Canunchia i over åtte år. Han ville gjerne vise meg rundt i kirka, som ligger rett ovenfor huset vårt.

Utenfra ser den lille kirka ut som en ganske streng og alminnelig kirke, uten spesielt særpreg, men når man kommer innenfor dørene åpner et lite barokt smykkeskrin seg. Kirka ble bygd på 1700-tallet og har alle de karakteristiske barokke kjennetegnene. Rosa, hvitt, mørk brunt og gull var fargene.




Her er Johannes døperen. Lett å gjenkjenne på pelskjortelen han gikk med i flere år da han levde i villmarka. Her står han med AGNUS DEI, Guds lam, ved sin side.



Don Francesco tok meg med bak alteret og ville gjerne vise meg det gamle kirkeorgelet. Også det fra 1700-tallet. Han slo an noen toner, sjarmerende, men surt :)




Etterpå fikk jeg omvisning i sakristiet og han åpna til og med skapet der relikviene ble oppbevart. Han snakka veldig stille på italiensk og fransk, da han forklarte meg at det både ble oppbevart en flis fra Jesus kors og en bit fra Jesus kappe der inne, og jeg kunne jo selv se det med det blotte øye!
Så lurte han på om jeg ville opp i klokketårnet, og det ville jeg selvfølgelig. Det var litt bratt og ekkelt å klatre opp de eldgamle trinnene, men tårnet er jo ikke av de aller høyeste, så det gikk bra.
Da vi kom opp der lurte han på om jeg var gift. Jeg tror nesten han hadde lyst at jeg skulle bli kona hans, for han så litt skuffet ut da jeg fortalte at jeg hadde vært gift i over 20 år og hadde to voksne døtre. Jeg kunne selvsagt ikke fortelle sannheten, da han lurte på hvor mannen min var. Thomas lå jo og sov, så jeg bare måtte ty til en liten hvit løgn. Det var jo allerede blitt et stykke ut på formiddagen.



Don Francesco ville gjerne ta et bilde av meg også, høyt der oppe, så her er jeg. En strålende start på dagen og en fantastisk utsikt. Man kunne faktisk se helt til Adriaterhavet!

Carunchio, 25. april

Denne søndagen ble vi introdusert for noen av landsbyens beboere. Dere forstår at Paul og Clare inviterte oss på take away pizza og vin på kvelden,-noe vi selvsagt takket ja til. Vi ble hentet av Paul og kjørte ned til sentrum for å hente vår bestilling. Hotellet på stedet har nemlig pizza på menyen hver søndag, ikke ellers! Vi var nødt til å vente en stund på varene, så Paul tok oss med til begge barene og på hotellet så vi fikk hilse på eierne. Vi rakk til og med et lite glass på den ene baren. Latterlig billig, for øvrig. ( Det blir nok CL fotball på meg i denne baren på tirsdag.) Siden vi er de eneste turistene her, blir vi tatt i mot med noe forundring over at vi faktisk klarte å finne fram til denne utposten, men alltid med åpenhet og ikke minst høflighet. Søndag er forresten den store drikkedagen her, som andre steder i Italia. Mannfolka finner barene på tidlig formiddag, men klarer utrolig nok å finne veien hjem akkurat tidsnok til et varmt måltid. Etter en liten lur, går turen igjen ned til baren. Det var faktisk trangt om plassen på det ene utestedet i går! Hvor er alle disse ellers?
Vel, vi fikk våre klassiske italienske pizzaer til slutt og kjørte hjem til Clare. Vertskapet vårt har kjøpt et stort, men selvfølgelig gammelt hus som trenger sårt til oppussing. Det var en veldig kontrast å komme fra vår moderne og koselige leilighet noen meter unna, til deres hjem som nok må ha sett slik ut de siste 50-60 årene, minst. Men vi hadde en veldig trivelig tid sammen med det engelske paret. Det blir mye matprat når vi ikke-italienere treffes i Italia og har felles gastronomiske opplevelser fra støvellandet. Hva er det som imponerer oss så drabelig? Kvalitet og enkelhet, rett og slett. I Italia er det for eksempel ikke lov å ha noe annet i pølsene enn det du finner på det dyret du lager pølsene av. Jeg lover å komme med et eget innlegg om pølsene på bloggen. De er vanedannende og helt unike i forhold til hva vi nordmenn forbinder med mat av denne typen. Vi har bestemt oss for å lage våre egne salsicca når vi kommer hjem! Uansett - matprat og musikk var beholdningen denne kvelden. Må også nevne italiensk kaffekake og en slags tynn, tynn paikake med bjørnebær til dessert. Jeg er ingen kakemann ,men paikaka (det heter jo ikke det,da) var absolutt godkjent;)

Hva som kom ut av kvelden for øvrig? Jo, vi skal på tur onsdag morgen klokken 06.55 sammen med en kompis av Paul for å plukke ville asparges! De skal visstnok smake himmelsk - eller i hvert fall som ville asparges. Dessuten skal Hilde få en privat omvisning i kirken i morgen av Don Francesco - mannen med det klerikale ansvaret i bygda. Paul og Clare gjør alt for at vi skal trives i deres lille paradis. Vi kan ikke ha det bedre.

(Atle! Er du på utkikk etter restaureringsobjekter på et idyllisk sted, finner du mange her. Du ville ha tips, så nå har du fått det.)

Carunchio, vår italienske landsby!

Hvem har hørt om Carunchio før? Ikke vi i alle fall! Slik går det til når man reiser litt på lykke og fromme og bare har lyst til å oppleve forskjellige deler av Italia :) Men takket være tilfeldigheter og flaks, har vi funnet «vår italienske landsby».
Carunchio ligger i regionen Molise, som henger sammen med Abruzzo. Dette blir sørøst for Roma. Faktisk er det kortere til Napoli enn det er til Roma herfra.
I denne knøttlille landsbyen bor det bare rundt 800 innbyggere, og de er slett ikke vant til turister, men alle er veldig hyggelige likevel. Folk vinker og smiler og hilser og forsøker å være hjelpsomme på italiensk hele tiden. Det engelske paret vi leier hos brøt opp fra et stressende liv i Derby, England, for å gi seg selv en ny og bedre sjanse her. De ville ha ro og tid i sine liv. Og ro og tid er nettopp det man finner i Carunchio. De eneste lydene vi hører når vi åpner vinduene, er duene som kurrer, hønene som kakler og kirkeklokka, som slår innimellom. Av og til hører vi selvsagt litt lavmælt snakk på italiensk, men ellers er dette en fredelig plett, hvor man ikke kan annet enn å føle en stor indre ro og harmoni. Og det passer oss i grunnen fint for her skal vi være en uke og skrive på oppgavene våre, før vi drar til Roma 1.mai.


Vår italienske landsby. Vi bor nesten helt oppe ved kirken.




Utsikt over hustak, grønne koller og i det fjerne Appenninene (fjellmassivet der bjørnene holder til).




På trappa utenfor leiligheten vår.



Thomas i nabolaget.




På vår «byvandring» første dag traff vi på masse hyggelige italienere og denne pussige svensken, som virket noe malplassert, årstiden tatt i betraktning.



En piazza har selvsagt enhver italiensk by, om den er aldri så liten.



Innimellom de gamle murhusene med sine ensartede, men likevel vakre valører, finnes også små fargeklatter.

På tur til Carunchio, lørdag 24.april

Vi dro fra Cortona i lett overskyet vær og satte kursen sørover i retning Roma igjen. På tur til Carunchio hadde vi planlagt å stoppe i Orvieto for å titte på den storslagne domen der.
Orvieto ligger, som de fleste andre toscanske byer, oppe på en høyde. Ja, ikke bare på en høyde, men snarere en klippe vil jeg si. Vi parkerte under fjellet og måtte ta seks lange, underjordiske rulletrapper for å komme opp til den gamle bykjernen




Mellom de trange gatene dukket domen opp. Du verden!


Her er en liten film om fasaden.

Eksteriøret på kirka er som et magisk eventyr å betrakte. Det glitrer og funkler i mosaikker av gull, glass og halv-edelstener. Hele fronten er også smykket med relieffer i stein. Helt til venstre fant jeg skapelsesberetningen temmelig bokstavelig fortolket. Her åpner Gud rett og slett sida til Adam og stikker fingrene inn for å hente ut et ribben, og det uten at Adam bryr seg i det hele tatt. Og når Eva blir skapt, det ser forresten ut som om hun fødes ut av kroppen til Adam, så sover han bare videre. Jeg trodde ikke sånt var mulig!



Søylene som omkranser de tre inngangsportalene har ulik form og forskjellige stein- og mosaikkmønstre.







Inne i domen er selve høydepunktet freskene til renessanse-kunstneren Luca Signorelli. Han var forøvrig fra Cortona, der vi nettopp har tilbragt nesten to uker. Temaet for disse freskene er Akopalypsen og det skal være sikkert og visst! Her er et lite utsnitt fra hva de stakkars fordømte må gjennomgå. Se på fargebruken på smådjevlenes kropper! Her knekkes det tær og ører rives av og enda mer, som mye verre er, jeg orker ikke skrive om det en gang....
«Huff, e kruva!!!»



Etter et så heftig møte med himmel og helvete var det deilig å komme ut igjen til vår og nesten sommer i Toscana. :)



På turen videre sørover (vi kjørte forresten på samme motorvei, som vi gjorde for nøyaktig en og en halv måned siden, da vi skulle til Amalfikysten), ble det mer og mer lummert, og skylaget ble svartere, tettere og lavere. Rett etter Roma ble plutselig lyset slått av og verden utenfor bilruta ble mørk. Så åpna himmelens sluser seg og regnet øsa ned, ja, det piska og slo mot bakken. En tre-felts motorvei med fartsgrense på 130 km/t ble, i løpet av 30 sekunder, gjort om til en stri elv, der bilene snegla seg fram med nødlysene tent. Som dere ser var det rimelig dårlig sikt, selv om vindusviskerne gikk på maksimal hastighet.


Da vi kom fram til den lille byen Carunchio, som ligger..., ja, nettopp, på en fjelltopp, var tåka så tett at vi ikke kunne se noen verdens ting rundt oss, men jeg hadde jo lest på forhånd at det skulle være både bjørn og ulv og jerv, samt masse villhunder i dette området....

Cortona, fredag 23. april

I dag har vi lyst til å fortelle dere om vertskapet vårt. De heter Caroline og Pino og har tre svært høflige, men ikke underkuede barn. Tvert i  mot.  Yngste sønn på 11 underholder oss fra tid til annen med å synge høyt og livsbejaende (kan vi kalle det) når han har på seg iPoden;  ekstra sterkt og med imponerende innlevelse når han sitter på gressklipperen. Vi forstår at Queens Bohemian Rhapsody er en av favorittene hans for tiden;)  Krevende repertoar for de fleste av oss, men for denne karen er Queen - i egne ører -  en ren cakewalk.

Caroline og Pino møtte hverandre i Bradford, hun studerte fransk og han jobbet på familiens restaurant.  Pinos far flyttet fra Sicilia til Bradford for å gi ungene en bedre mulighet i livet. (Hvorfor da velge Bradford?) Vel, dette paret bestemte seg etter hvert for å flytte fra Englend til Toskana for å unngå britiske årstider ( vel, de har egentlig bare to årstider  på øya - våt og mild, og våt og litt mindre mild). Til slutt fant de en overlatt gård nær Cortona som matchet både geografiske ønsker og lommebok. Vi må bare ta av oss hatten (eller  det vi ellers måtte ha for hånden) for det arbeidet som er lagt ned siden 1992. De har bøker med bildeserier som gir et godt inntrykk av den lange prossessen fra ruin til det det har blitt i dag. Jeg innrømte for dem at jeg synes de var modige som gikk i gang med dette, men de sa de bare var unge og svært naive. Uansett,  dette livsverket hadde ingen trengt å skjemmes over. De har egen olivenlund hvor de produserer sin egen olivenolje (ekstra virgine også, selvfølgelig) for hele året. Vi har prøvd den og den har den typiske pepperaktige smaken som er så vanlig i dette området. Hagen rundt anlegget er utrolig velstelt og er et stort “urtebed”, egentlig. For å skjerme oss fra parkeringsområdet har de en hel hekk med laurbærblad; rosmarinbuskene henger over steingjerdene bortover, og det meste av  det matlagingen krever av urter, plukker vi utenfor leiligheten vår. De har selvfølgelig svømmebasseng og flere andre dammer. Morsomt å høre på froskenes  kvekking på kveldene. Da er det liv i sivet!

Leiligheten vår er kjempekoselig (helt på nivå med Ken og Belindas i Asti, remember?) og har alt av utstyr du måtte ønske. Vedovnen har jeg snakket om før, og her er det ingen skjulte extras for å vaske klær eller hva det måtte være. Rent og ordentlig på alle måter. Caroline og Pino er utrolig profesjonelle når det gjelder forståelsen av hva vi som gjester ønsker og forventer. Dessuten har de en naturlig britisk høflighet, kombinert med lidenskapen og stoltheten av hva de faktisk kan tilby. Vi har jo ikke nevnt at du kan bestille matkurs med fagfolk, fotturer med pluss pluss over det meste av Toskana og i deler av England (!), de leier inn proffe guider som forelesere til de kulturelle highlights -  som det er flust av her i området - og proffe malere som kan veilede amatører og viderekomne som ønsker å fange inn Toskanas natur på canvasen. Som Pino sier: vi blir jo ikke spesielt rike av dette her, men det er en hyggelig livsstil som forhåpentlig gir oss inntekt til å sende ungene på universtitet, når den tid kommer.

Har vi nevnt dyrene på gården? Ja, dere har jo sett bilder av bikkjene, men ikke av kattene, eselet og geita. Veldig hyggelig med hunder, synes nå jeg da. Hilde og jeg har merket oss den hvite og flotte gjeterhunden de har her - toskansk fårehund. Kanskje det blir en sånn kar å se i Tverå og på Sundøya om en tid. Vi får se.

Vi forestiller oss at flere av våre venner kan ha glede av å besøke dette flotte stedet som har så mye å tilby. Ønsker du kulturelle opplevelser, barnevennlige boforhold, matgleder ute av proposjoner, et rolig sted for arbeid og studier eller bare ta det helt med ro en tid, så kan vi trygt anbefale denne gården med et svært hyggelig og hjelpsomt vertskap med britisk flair.

Firenze, onsdag 21. april

Firenzes største gatemarked er like ved San Lorenzo som hovedsakelig retter seg mot turister. Like ved ligger byens største matmarked og er et eventyr å spasere i. Toskanas rike gastronomiske tradisjoner viser seg i mangfoldet av lokale produkter. Første etasje har dusinvis av boder som selger kjøtt og sjømat i alle utgaver, ost og typiske toskanske småretter som svineinnvoller, stekt smågris og annet godt. Frukt, grønnsaker og blomster fant vi i dag i et eget telt utenfor.

Firenze, tirsdag 20 april

Oh, Firenze!
Byenes og kunstens dronning, som Trond Berg E. kaller henne, nærmest for et ikon å regne. Vi tok toget fra vår lille landsby for å slippe heftig og ilter latinokjøring i sentrumsnære strøk. Denne risikosporten har vi prøvd før og den er ikke verd svetten, rett og slett. Men Firenze i seg selv er verdt alt man er villig til å ofre for henne, særlig når man ankommer en varm "sommerdag" i siste halvdel av april.
Og ikke før vi hadde hoppet av toget, like ved Santa Maria Novella, så dumpet vi over en utstilling av et par andre ikoner, nemlig Marilyn og La Prima Vera, den ene et 60-talls ikon og den andre nærmest å regne som selve legemliggjørelsen av renessansens skjønnhetsbegrep.


Det er den italienske pop-kunstneren Omar Ronda, som har lekt seg med damene, og som har skapt noen herlige kunstneriske parafraser i plast og glitter. Virkelig forfriskende etter at vi nærmest har vært omgitt av middelalder i bortimot en måned, og vel så det.






Etter å ha løftet hodet et øyeblikk opp mot samtiden, blir man kjapt dratt 500 år tilbake. I Firenze skjer disse tids-skiftene hele tiden. Byen har alt hva et moderne hjerte begjærer, samtidig som historiens brosteiner ligger for ens føtter, så det er bare å tråkke i vei og la det skjer det som skjer! Her er vi midt i hvepsebolet og i Firenzez hjerte: Doumo og Baptisteriet med Ghibertis "Paradisdører", som Michelangelo kalte dem. Nok om det, været er fantastisk og vi er på tur ned til surrealistisk utstilling med Max Ernst, De Chirico og Magritte m.fl


Et av bildene på utstillinga:"The Three Solids", Niklaus Strecklin, 1927




Litt mat og et glass kald hvitvin. Oppsummering av følelser, inntrykk og ikke minst dagens innkjøp i form av 10-12 bøker på Paperback Exchange, snadder!



Og det ble kveld, sola spelia seg i Arno og vi var lykkelige....

Cortona, sondag 18.april

Ja, jeg hadde altså tenkt å skrive litt om dette bildet...
For litt over et år siden løp jeg rundt i Firenzes gater og piazzaer, det var vinterferie for oss da, det var begynnelsen av mars, og jeg ville gjerne få med meg mest mulig av all kunsthistorie jeg hadde lest om til da. Det var intenst og hektisk og lett å bli «touched by» alle inntrykk. Det var i grunnen rett før jeg ble rammet av Stendahls-syndrom, en slags delirium, hvis årsak skyldes for mange visuelle og inderlige inntrykk, men jeg slapp unna heldigvis, denne gangen!
Vel, jeg tror det som berget meg ut av knipa var å komme til St. Marco, et kloster litt utenfor turistløypa. Der hadde en av mine favorittmalere fra ung-renessansen malt hver eneste munkecelle med de reneste beretninger, man kan rett og slett ikke unngå å bli grepet av ærligheten og klarheten i dette arbeidet, det er så gripende, det er Fra Angelico og det er bare sjel og renhet!




Og her i Cortona møtte jeg han igjen, en hyggelig overraskelse, jeg visste ikke at han hadde malt her også. I denne «Bebudelsen» deler han bildet inn i tre deler ved hjelp av denne forhallen, som vi ser i perspektiv. På den måten skilles hagen fra engelen, som igjen er adskilt fra Maria. Engelen har akkurat landet, han bøyer hodet litt og er i ferd med å falle på kne foran Maria, i det han fremfører sitt ærend: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!». Vi ser at budskapet strømmer ut av munnen hans i gullskrift. Maria, som sitter på en stol, dekket av et mønstret stoff i gullbrokade, legger andaktsboka fra seg og krysser hendene over brystet, en gest som forteller at hun aksepterer sin skjebne. Hun er nettopp blitt fortalt at hun skal bli gravid og føde et barn, ikke Josefs og ikke hvilket som helst barn heller! Så Maria svarer engelen, i gullskrift skrevet opp ned og baklengs «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg, som du har sagt». Maria sitter under et himmelblått tak, dekket av gullstjerner, et symbol på himmelen, og rett over hodet hennes dukker også den hellige ånd opp i form av en due. Hagen til høyre er et symbol på Marias jomfrudom, en lignende hage kan sees i nesten alle bebudelscener fra denne tida. Hagen illustrerer et vers fra Høysangen: «Min søster og brud er en lukket hage, en lukket hage med forseglet kilde». Fra Angelico har også tatt med en annen hage, Edens hage, for helt oppe til venstre kan vi se et flyktende par kledd i skinnklær (av geiteskinn, visstnok..). Det er Adam og Eva, som kastes ut av paradiset fordi de fikk lyst på epler. I følge apostelen Paulus, er Kristus den andre Adam og Maria er den andre Eva, så disse to scenene henger sammen på flere måter. 
Bildet er stort og malt i sterke, strålende farger. Et spill av fargetoner fra ulike røde fargetoner og rosa til blått og grønt i ulike valører. Og så glitrer det i bladgullet, som er lagt på under malingen en rekke steder.
Oi, oi, dette ble dagens lille kunsthistorieleksjon. Nå får det holde for denne gang :)

Arezzo, lordag 17.april

Det er jo ikke lengre å kjøre mellom de små kulturskattene her i Toscana, enn det er mellom Tverå og jobben min, så vi bruker gjerne en drøy halvtime på å oppleve nye små byer. Fredag dro vi til Arezzo, en av Toscanas mest velstående byer og kjent for sin produksjon av gullsmykker til hele Europa. Byen har også et månedlig antikvitetsmarked, som visst nok skal være gedigent. Dette er også fødebyen til Georgio Vasari, som regnes for å være den første kunsthistorikeren, slik vi forstår betydningen av ordet. Han levde i høy renessansen og skrev om sine samtidige: Leonardo da Vinci, Michelangelo, Rafael og mange fler. Her vokste også forfatteren Petrarca opp. For min egen del var det freskene av Piero della Francesca, i San Francesco, som fristet aller mest. Hans freske-syklus av «Legenden om det sanne kors» var absolutt verd turen!
Her drakk vi kaffe under den flotte buegangen, som ble tegnet av den før nevnte Vasari. Han var ikke bare kunsthistoriker, men en produktiv arkitekt og maler også. Faktisk var det han som malte takmaleriet i kuppelen i domen i Firenze.



Trivelig kafe under Vasaris buer. Her tilbragte Thomas en hyggelig time, mens jeg studerte hvordan Piero hadde malt legenden om korset, helt fra det ble lagt en tynn gren i munnen på Adam da han døde og videre hvordan denne grenen spirte og ble til et enormt tre, som igjen ble hugget for å bli en del av kong Salomons tempel osv., osv. Historien starter altså med Adam og ender rundt år 600 e.Kr. Da korset etter mye om og men, igjen kan fraktes til Jerusalem, vel, vel...


Kjempesjarmerende piazza rett ved siden av buegangen.


På tur hjem fra Arezzo.

Assisi, fredag 16. april

Cortona er blitt lovprist i denne bloggen tidligere, så denne fredagen var vi egentlig klare for nye inntrykk. Målet denne dagen var Assisi , fødebyen til helgenen Frans. Byen er en av de mest populære turistmålene i Italia, og det sier i grunn ikke så lite. Men før vi kom så langt, hadde vi behov for et stopp på vårt lokale postkontor. Hilde ble under sine 50 minutters venting på posten, vitne til italiensk ineffektivitet på sitt verste. Nok om det. Vi ankom Assisi rundt klokka 12 og parkerte for å besøke den svære barokkirken S. Maria degli Angeli. Det spesielle her er at gjeterhytta som Frans og hans første tilhengere brukte som møteplass, er bygd inn i den store barokkirken. På en måte er dette noe tragikomisk ironisk med tanke på hvordan ettertiden har misforstått helgenens prosjekt. Rundturen i kirken ble avsluttet med en inngående utstilling av hvordan korsfelstelser ble gjennomført. Utstillingen viste dessuten diverse relikvier, blant annet noe de hevdet måtte være Frans av Assisis likklede, slik vi forstod det.

Etterpå kjørte vi videre oppover i høyden til det gamle Assisi. I følge med busslaster av turister og skoleklasser dro vi for å besøke gravkirken til Frans - S. Francesco. Hele komplekset er utrolig stort og består av en underkirke og en nyere overkirke. Store og imponerende fresker dekker store deler av veggene. Hilde kan nok tenke seg å være lenge på slike steder, men jeg blir gjerne mettet etter en stund. Det blir derfor oftere til at Hilde får gå alene på slike kirkebesøk mens jeg finner andre måter å fordrive tiden på.

Etter kirkebesøk trålet vi gatene i  byen som har fått en real ansiktsløftning etter det voldsomme jordskjelvet som herjet Assisi og Umbria i 1997. Pent og fint har det blitt, men temmelig turistifisert, naturlig nok. Turens beste pizza så langt...