Cortona, torsdag 15.april

Ettermiddagstur i Cortona, som ligger 10 minutter unna huset vårt i Montanara.
Idéhistorikeren Trond Berg Eriksen kaller Cortona for «Ørneredet» i sin bok «Veien til Toscana», og byen ligger helt riktig høyt og bratt oppe, med utsikt over Trasimenersjøen og hele det sørlige Toscana. Vi kan til og med se Monte Amiata og områdene der vi i forrige uke samlet minnerike dager sammen med Jenny-Ann, Ole Morten, Morten Andre og Mathias. Inne i selve bykjernen finnes det bare en eneste vei, som er noenlunde flat, og det er hovedgata «Via Nationale». Her står Thomas på piazzaen, som er selve knutepunktet mellom denne relativt rette gata og de andre små gatene, som renner som små bekker ut fra denne.


Cortona er en av de eldste middelalderbyene i Toscana, og gatene er så trange og bratte at vi ikke på noe tidspunkt vurderte å kjøre inn i selve sentrum med bil, vi har nemlig lært av erfaring!!! Den tidligere nevnte idéhistorikeren kaller det et mirakel at små Fiater likevel trosser både tyngdekraft og fysiske lover for å komme helt til topps og mener bilene beveger seg med englevinger for å komme fram i gatene. Det har han helt sikkert rett i!

Middelalderbygningene i gata Via Janelli er blant de eldste i sitt slag i hele Italia. Sjekk hvordan andre-etasjene henger ut over gateplanet! Dette ser man ikke ofte lenger, annet enn på bilder og konstruerte bygningprosjekter. I Firenze, som ligger litt lenger nord, ble huseierne i sein middelalder belastet med kraftige bøter, dersom de utvidet boligarealet med noen hardt tiltrengte kvadratmeter på denne måten. Gatene ble jo enda tettere og mindre lys slapp til, noe som ikke var ønskelig. Men her i Cortona eksisterer altså enda noen få løpemeter med overhengende andreetasjer, som støttes opp av bjelker. This is real stuff!

Santa Margeritha er Cortonas skytshelgen (en av dem...).
Her står hun forstenet på sin sokkel og passes på av både drager og gribbelignende vesener. Stakkars Margeritha hadde ikke gjort annet galt enn å vokse opp til en strålende vakker ung kvinne, som forelsket seg i en ung mann, noe som jo ikke er helt uvanlig i dag heller. Hun var bare 18 år da hun rømte til Montepulchiano sammen med sin utkårede, og der levde de i ni lykkelige år sammen og fikk et vakkert lite barn også. Dessverre giftet de seg aldri, og da Margerithas elskede fikk en alt for tidlig død i en jaktulykke, kan man jo tenke seg hvordan hun som enslig mor ble slått hånden av, både av sin egen familie og samfunnet rundt henne. Hun angret sine synder, og sulten og fillete søkte hun tilflukt i Cortona, der hun gjorde botsøvelser og tigget til livets opphold. Etter noen år ble hun tatt opp i Fransiskanerordnen, der hun viet seg til arbeidet for syke og fattige resten av sitt liv. Etter hennes død ble det også bygget en liten kirke for henne i byen, og det fortjente hun da virkelig!