På tur til Carunchio, lørdag 24.april

Vi dro fra Cortona i lett overskyet vær og satte kursen sørover i retning Roma igjen. På tur til Carunchio hadde vi planlagt å stoppe i Orvieto for å titte på den storslagne domen der.
Orvieto ligger, som de fleste andre toscanske byer, oppe på en høyde. Ja, ikke bare på en høyde, men snarere en klippe vil jeg si. Vi parkerte under fjellet og måtte ta seks lange, underjordiske rulletrapper for å komme opp til den gamle bykjernen




Mellom de trange gatene dukket domen opp. Du verden!


Her er en liten film om fasaden.

Eksteriøret på kirka er som et magisk eventyr å betrakte. Det glitrer og funkler i mosaikker av gull, glass og halv-edelstener. Hele fronten er også smykket med relieffer i stein. Helt til venstre fant jeg skapelsesberetningen temmelig bokstavelig fortolket. Her åpner Gud rett og slett sida til Adam og stikker fingrene inn for å hente ut et ribben, og det uten at Adam bryr seg i det hele tatt. Og når Eva blir skapt, det ser forresten ut som om hun fødes ut av kroppen til Adam, så sover han bare videre. Jeg trodde ikke sånt var mulig!



Søylene som omkranser de tre inngangsportalene har ulik form og forskjellige stein- og mosaikkmønstre.







Inne i domen er selve høydepunktet freskene til renessanse-kunstneren Luca Signorelli. Han var forøvrig fra Cortona, der vi nettopp har tilbragt nesten to uker. Temaet for disse freskene er Akopalypsen og det skal være sikkert og visst! Her er et lite utsnitt fra hva de stakkars fordømte må gjennomgå. Se på fargebruken på smådjevlenes kropper! Her knekkes det tær og ører rives av og enda mer, som mye verre er, jeg orker ikke skrive om det en gang....
«Huff, e kruva!!!»



Etter et så heftig møte med himmel og helvete var det deilig å komme ut igjen til vår og nesten sommer i Toscana. :)



På turen videre sørover (vi kjørte forresten på samme motorvei, som vi gjorde for nøyaktig en og en halv måned siden, da vi skulle til Amalfikysten), ble det mer og mer lummert, og skylaget ble svartere, tettere og lavere. Rett etter Roma ble plutselig lyset slått av og verden utenfor bilruta ble mørk. Så åpna himmelens sluser seg og regnet øsa ned, ja, det piska og slo mot bakken. En tre-felts motorvei med fartsgrense på 130 km/t ble, i løpet av 30 sekunder, gjort om til en stri elv, der bilene snegla seg fram med nødlysene tent. Som dere ser var det rimelig dårlig sikt, selv om vindusviskerne gikk på maksimal hastighet.


Da vi kom fram til den lille byen Carunchio, som ligger..., ja, nettopp, på en fjelltopp, var tåka så tett at vi ikke kunne se noen verdens ting rundt oss, men jeg hadde jo lest på forhånd at det skulle være både bjørn og ulv og jerv, samt masse villhunder i dette området....