Noen dager i ferien må man bare tidlig opp. Dette var dagen da vill asparges skulle rykkes opp med roten. Instruksen var klar: oppmøte ved Andrea MiniMarket klokken 06.55 . Paul kom slentrende til oppmøtepunkt ett par minutter etter oss, og dermed dro vi til Angelo som stod klar med traktor og lasteapparat; sistnevnte redskap ment for oss passasjerer- ståplasser. Hilde og jeg hadde spist frokost og drukket kaffe; vi trodde det skulle bli en kort tur, så ingen vannflasker eller annet var tatt med i sekken, bare den tradisjonelle norske Fjellreven og kamera. Vi hadde fått skarp beskjed om at Angelo var en fyr som ikke hadde for vane å benytte seg av akademiske kvarter eller andre dårlige unnskyldninger for ikke å holde tida - sharp! Vi stod derfor klare på lasteapparet klokken 07.00 ( hadde det vært opp til Angelo skulle vi helst vært der et sted mellom 05.55 og 05.57).
Men italienere lar ikke muligheten for en kjapp kaffe skusles bort hvis sjangsen bare byr seg. Klokken 07.03 kjørte vi inn til Marias bar for en besk og god munnfull. Angelo visste at baren ikke åpnet før 07.30, men da han så Maria ved dieselpumpa, heiv han minitraktoren inn på fortauet. Maria forstod hva som måtte gjøres, låste opp baren og serverte sterk kaffe til ekspedisjonen. Vi parerte den ekspiditte servicen med å sette ut bord og stoler for Maria på uteserveringen hennes. Ennå var ikke klokke mer enn litt over sju og et praktfullt morgenlys fikk utfolde seg med bare svaler som skyggemarkører.
Etter kaffen dro vi avgårde og forlot asfalten etter 400 meter. Deretter begav vi oss inn i Angelos rike. Mannen er ikke spesielt bereist, for å si det mildt, heller ikke bruker han mye tid på utenomsnakk med fremmede ( ikke så rart når jeg tenker meg om), men i dette området er han fullstendig sjef. Han kjenner hver krik og krok og vet bestemt hvor aspargesen befinner seg. Det interessante for samlere av denne villveksten er at den vokser i symbiose med en spesiell grønn vekst som er lett å få øye på. (Vet ikke navnet på denne planten, sorry.) Angelo underviste og advarte oss: ok, ser du denne busken, må du sjekke innen to meter, for jeg plukker alle vekstene dere er ute etter før dere har sjangs til å se dem. Hva skal man stille opp mot 60 års fingersptizsgefûhl og lokalkunnskap? Angelo imponerte oss alle da han kjørte traktor og stoppet og pekte hvor vi skulle plukke godbitene i veikanten. Vi hadde ikke sjangs i verden til å matche hans ørneblikk.
(Må også fortelle at vi så mange svært ferske overnattingssteder for villsvin under vår aspargesjakt. Vi så jo selvfølgelig ingen, for svina stikker jo av hvis de ikke blir trua opp i et hjørne - he, he.) Men utrolig nok fant både Hilde og jeg nesten en bærepose med asparges før Angelo satte kursen mot baren i sentrum for en velfortjent kald øl for alle sammen. Paul var fra seg av begeistring for at vi alle hadde funnet såpass mye. Egentlig skal man jakte på veksten etter regnfall. De spretter gjerne opp da og er freshere, derfor var vår fangst oppsiktsvekkende god.
Etter turen bar det rett opp til Clare, Paul og Georgia (datteren deres på tre år) til lunch. (Nei, først ville Angelo at vi skulle hilse på kona. Tørre kyss med lyd på begge sider begynner vi å bli flinke til etter hvert. Hun var skrekkelig søt og jeg tror hun var fornøyd med mannens fangst i skogen i dag.) Ok, omelett med asparges, rødvin og booking av restaurantbord for oss fire på Hotel Victoria på fredag. Vertskapet skryter hemningsløst av deres kjøkken, så vi gleder oss.
Det er en sak til som jeg ønsker å fortelle dere. I ettermiddag kom Angelo og Paul på døra, Vi inviterte dem selvsagt inn, og jeg forstod de hadde noe spesielt på hjertet. Først ble jeg spurt om jeg ønsket å være med på vedhogst i morgen tidlig. Jeg takket høflig nei til dette ,da jeg ønsket å sove lenge etter ekspedisjonen dagen før. Det forstod de godt. Likevel ble vi invitert til Angelo og kona på lunch klokken ett i morgen. Jeg ble nesten stum. For en gjestfrihet! Vi kan fem ord på italiensk og de kan to engelske ord. Jeg forstod det slik at Paul ikke kom,- vi får se. Paul fortalte meg i siestaen i dag at Angelo var så glad for å dele sin lidenskap for naturen med oss fremmede nordboere i dag, og vi forstod å sette pris på hans kunnskap og veiledning. Dessuten var det fint å merke det tette og gode forholdet mellom Paul og Angelo,- nesten som far og sønn. Paul ser for seg en fremtid som guide for turister som ønsker å oppleve dette områdets mange kulinariske naturrikdommer. Paul har Angelo som læremester og bruker kunnskapen bevisst for å bygge sin egen kunnskapsbase. Vi får bare håpe at mange har motet til å ta skrittet utenfor turistløypa for å oppleve det ekte Italia. Hilde og jeg er priveligert som får oppleve disse kvalitetene på turen vår.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar