Carunchio, tirsdag 27.april

Årene gjør noe med en på mange måter. Da jeg var yngre satte jeg ikke føttene mine innenfor ei kirkedør, med mindre jeg måtte. Jeg betraktet kirka, som del av et undertrykkende maktapparat, som jeg ikke ville være en del av. Akkurat det synet har vel egentlig ikke forandret seg så mye, men jeg ser jo at kirkene med sin arkitektur, sine utsmykninger, sin atmosfære og ja, også sin autoritet, har mye å tilby en frafallen likevel. Og det er ikke bare de kunsthistoriske brillene jeg tar på meg når jeg besøker en kirke.
De store katedralene er mektige og imponerende, og slår en nesten i bakken av ydmykhet. Men de små landsbykirkene har sin egen folkelige sjarm. De er brukskirker og står ikke bare å brisker seg for geistlige og annet storfolk. Da Paul (vertskap) fikk vite at jeg fort blir som Ole Brum foran honningkrukka når jeg ser en kirke, så ringte han sporenstreks til presten. Og slik gikk det til at jeg starta denne tirsdagsmorgenen ved å møte presten, Don Francesco, utenfor baren, som ligger rett ved piazzaen her nede. Don Francesco viste seg fort å være en hyggelig kar. Han kommer opprinnelig fra Rwanda, men har bodd og arbeidet som prest her i Canunchia i over åtte år. Han ville gjerne vise meg rundt i kirka, som ligger rett ovenfor huset vårt.

Utenfra ser den lille kirka ut som en ganske streng og alminnelig kirke, uten spesielt særpreg, men når man kommer innenfor dørene åpner et lite barokt smykkeskrin seg. Kirka ble bygd på 1700-tallet og har alle de karakteristiske barokke kjennetegnene. Rosa, hvitt, mørk brunt og gull var fargene.




Her er Johannes døperen. Lett å gjenkjenne på pelskjortelen han gikk med i flere år da han levde i villmarka. Her står han med AGNUS DEI, Guds lam, ved sin side.



Don Francesco tok meg med bak alteret og ville gjerne vise meg det gamle kirkeorgelet. Også det fra 1700-tallet. Han slo an noen toner, sjarmerende, men surt :)




Etterpå fikk jeg omvisning i sakristiet og han åpna til og med skapet der relikviene ble oppbevart. Han snakka veldig stille på italiensk og fransk, da han forklarte meg at det både ble oppbevart en flis fra Jesus kors og en bit fra Jesus kappe der inne, og jeg kunne jo selv se det med det blotte øye!
Så lurte han på om jeg ville opp i klokketårnet, og det ville jeg selvfølgelig. Det var litt bratt og ekkelt å klatre opp de eldgamle trinnene, men tårnet er jo ikke av de aller høyeste, så det gikk bra.
Da vi kom opp der lurte han på om jeg var gift. Jeg tror nesten han hadde lyst at jeg skulle bli kona hans, for han så litt skuffet ut da jeg fortalte at jeg hadde vært gift i over 20 år og hadde to voksne døtre. Jeg kunne selvsagt ikke fortelle sannheten, da han lurte på hvor mannen min var. Thomas lå jo og sov, så jeg bare måtte ty til en liten hvit løgn. Det var jo allerede blitt et stykke ut på formiddagen.



Don Francesco ville gjerne ta et bilde av meg også, høyt der oppe, så her er jeg. En strålende start på dagen og en fantastisk utsikt. Man kunne faktisk se helt til Adriaterhavet!